Tim Edvard Pettersen - fra Alta til Drømmen om OL

Jeg har egentlig alltid hatt enten ski på beina eller en sykkel mellom beina. Somrene tilhørte sykkelen og vintrene skiene. Jeg vokste opp i Alta, og konkurranser som Offroad Finnmark og Skaidi Extreme ble tidlig en del av livet mitt. Etter hvert oppdaget jeg at det var på sykkelen jeg hadde det største talentet. Da jeg ble konfirmert i 2017, brukte jeg alle pengene på min første ordentlige terrengsykkel, en Scott Spark 900 RC Pro. Samme år deltok jeg i mitt første nasjonale mesterskap, og endte på en sjetteplass. Jeg tror det var da jeg virkelig begynte å forstå at sykling kunne bli noe mer enn bare en hobby.

Sommeren etter reiste vi seks ganger mellom Alta og Østlandet med bobil for at jeg skulle få konkurrere. Det var mange kilometer på veien, mye tid borte hjemmefra og en familie som stilte opp. I 2019 bestemte jeg meg for å flytte til Kongsvinger og begynne på Norges Toppidrettsgymnas. Jeg gikk etter hvert over fra terrengsykling til landevei, og resultatene kom. Blant annet tok jeg både andre- og tredjeplass i NM. Jeg hadde bestemt meg. Det var syklist jeg skulle bli.

Men det er ikke alltid slik at innsatsen og resultatene gir deg de mulighetene du håper på. Til tross for gode prestasjoner fikk jeg aldri tilbudene fra profesjonelle landeveislag som jeg hadde arbeidet mot. Jeg prøvde meg i Belgia en sommer, men fant ut at det ikke var riktig for meg. I 2023 tok jeg derfor bobilen tilbake til Østlandet og bodde i den fra april til september for å fortsette å konkurrere. Det året ble ikke slik jeg hadde håpet. Jeg begynte å lure på om jeg skulle forsøke noe annet, og tanken om banesykling hadde ligget der en stund.

Etter et opphold i Kina bestemte jeg meg for å gi det en siste sjanse. Jeg flyttet til Stavanger og begynte å trene på bane. Seks uker senere, i desember 2023, ble jeg norgesmester. Det var et øyeblikk som forandret mye. Plutselig hadde jeg funnet en ny retning, og kanskje også en ny mulighet til å nå drømmen jeg hadde båret med meg så lenge.

Siden har jeg bestemt meg for å gå all-in. Jeg skal til OL i Los Angeles i 2028. Det er målet mitt.

Men en slik satsing krever mer enn bare trening. I 2025 jobbet jeg mye som snekker for å finansiere idretten. Det er ikke alltid enkelt å kombinere en vanlig arbeidsdag med treningsøkter, reiser og konkurranser på høyt nivå. Det krever at man velger bort noe. Bursdager kommer og går, og fritid får man forhåpentligvis mer av senere. Akkurat nå har jeg bestemt meg for å prioritere det som betyr aller mest for meg.

Jeg tror mye handler om å være villig til å gi seg selv en ærlig sjanse. Å vite at man har gjort sitt absolutt beste, uansett hvordan resultatet til slutt blir. For jeg ønsker ikke bare å prestere på sykkelen. Jeg ønsker å finne ut hvor langt jeg kan presse meg selv, både fysisk og mentalt. Hvor grensene mine egentlig går.

Hva er det som bor i meg?

Det er kanskje det spørsmålet som driver meg aller mest. Jeg er også utrolig takknemlig for menneskene som tror på meg og ønsker å være med på reisen. For selv om det er jeg som sitter på sykkelen, er det mange mennesker som gjør det mulig for meg å fortsette. Familie, trenere, lagkamerater og samarbeidspartnere som stiller opp og gir meg muligheten til å satse videre.

Da Trasti & Trine ønsket å bli med på laget mitt, kjente jeg at det var noe vi hadde til felles. Ikke fordi vi driver med det samme, men fordi jeg ser mennesker som virkelig brenner for det de gjør. Mennesker som er lidenskapelig opptatt av å utvikle seg, som ønsker å levere sitt aller beste og som legger ned arbeidet som kreves for å lykkes. Jeg kjenner igjen mye av min egen innstilling i det.

For meg betyr det mye å ha noen i ryggen som forstår at drømmer ikke kommer av seg selv. At det ligger utallige timer med arbeid bak det andre kanskje bare ser som et resultat. At man må tørre å satse, også når man ikke vet hvordan det kommer til å gå.

Veien mot Los Angeles er fortsatt lang. Det venter mange treningstimer, konkurranser, oppturer og helt sikkert noen nedturer. Jeg vet ikke nøyaktig hvordan reisen kommer til å se ut, men jeg vet hvor jeg vil. Og kanskje er det nettopp det som er det viktigste. Å våge å sette seg et mål som er så stort at det nesten virker uoppnåelig, og likevel stå opp hver eneste morgen og arbeide for å komme litt nærmere.

For hver dag er en ny mulighet, og jeg gir meg 100 %.

Og en dag håper jeg å stå der, se tilbake på reisen og vite at jeg fant ut hva som virkelig bor i meg.

Tim Edvard Pettersen